Gå til innhold

Uttalelser

Her finner du uttalelser fra Tolletaten om tolkningen av regelverket. Ved eventuelle feil og motstrid, er det de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter som går foran.

Spørsmål om avklaring knyttet til pliktene EØS-vareloven pålegger Tolletaten

Spørsmål om hvorvidt EØS-varelovens artikkel 27 til 29 pålegger Tolletaten plikter. Artikkel 27 til 29 i vedlegg II kap. XIX nr. 3b (forordning (EF) nr. 765/2008) til EØS-avtalen gjelder hhv. kontroll med produkter som innføres på fellesskapsmarkedet, frigivelse av produkter og nasjonale tiltak. I bestemmelsene vises det til «medlemsstatenes myndigheter», «myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser» og «markedstilsynsmyndighetene». Som det fremgår av forarbeidene til EØS-vareloven, Prop. 17 L (2012-2013) pkt. 9.4.1, er Tolletaten ansvarlig myndighet for grensekontroll, også etter denne loven.  

Hvor nevnte bestemmelser fastsetter plikter for «myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser», må det derfor anses klart at disse pliktene påligger tollmyndighetene.  

Når det gjelder tollmyndighetenes plikter generelt, vises det til følgende uttalelse i forarbeidene (Prop. 17 L (2012-2013)) s. 58:  

"Det er et vilkår at tollmyndighetenes kontroll skjer i samsvar med prinsippene i artikkel 19 nr. 1. Den beskriver tilsynsmyndighetenes oppgaver og generelle kompetanse, og vil gjelde tilsvarende for tollmyndighetene når de handler i medhold av forordningens regler. Artikkel 19 nr. 1 sier at myndighetene i passende omfang og på et tilstrekkelig nivå skal utføre egnede kontroller av varers egenskaper. Det vises for øvrig til beskrivelsen av bestemmelsen under artikkel 19 nr. 1."  

Artikkel 27  

Artikkel 27 nr. 3 fastsetter at myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser skal «utsette frigivelse av et produkt for fri omsetning på felleskapsmarkedet» når det ved kontroll er grunn til å tro at varen kan utgjøre en alvorlig risiko, eller det foreligger mangelfull merking eller dokumentasjon. Ved utsettelse skal markedstilsynsmyndighetene underrettes straks.  

Rettsavdelingen er enig i deres tolkning av at bestemmelsen innebærer at tollmyndighetene i de aktuelle tilfellene er forpliktet til å tilbakeholde varene og varsle markedstilsynsmyndighetene, jf. også Prop. 17 L (2012-2013) pkt. 9.4.2.1. Tollmyndighetene er også pålagt å sikre egnet lagerhold av lett bedervelige varer, jf. art. 27 nr. 4.  

Artikkel 28 

I henhold til art. 28 skal varer tilbakeholdt etter art. 27 frigis dersom myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser innen tre virkedager etter tilbakeholdet ikke er blitt underrettet om eventuelle tiltak truffet av markedstilsynsmyndighetene eller markedstilsynsmyndighetene ikke vurderer at varen utgjør noen alvorlig risiko for helse og sikkerhet eller anses å være i strid med Felleskapets harmoniseringsregelverk. Vår vurdering er at tollmyndighetene etter denne bestemmelsen ikke lenger kan tilbakeholde varer eller nekte varen innpassert på grunnlag av EØS-vareloven dersom det ikke mottas tilbakemelding innen 3 virkedager, eller det vurderes at varen er lovlig eller ikke utgjør noen alvorlig risiko. Dette er imidlertid ikke til hinder for at varen tilbakeholdes på andre grunnlag, jf. at frigivelse forutsetter at «alle andre krav og formaliteter […] er oppfylt».  

Artikkel 29  

Forbud mot frigivelse til fri omsetning Artikkel 29 nr. 1 fastsetter at markedstilsynsmyndighetene, dersom de vurderer at en vare utgjør en alvorlig risiko, skal treffe tiltak for å forby omsetning av produktet og kreve at myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser merker faktura og evt. relevante følgedokumenter med «Farlig produkt – frigivelse for fri omsetning ikke tillatt – forordning (EF) nr. 765/2008».  

I henhold til art. 29 nr. 2 skal markedstilsynsmyndighetene, dersom de fastslår at et produkt ikke er i samsvar med Felleskapets harmoniseringsregelverk, treffe egnede tiltak som om nødvendig kan omfatte forbud mot at produktet blir brakt i omsetning. Dersom det er fattet forbud mot omsetning, skal markedstilsynsmyndighetene kreve at myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser ikke frigir produktet for fri omsetning, samt merker varen med «Produktet oppfyller ikke gjeldende krav – frigivelse for fri omsetning ikke tillatt – forordning (EF) nr. 765/2008».  

Slik Rettsavdelingen forstår disse bestemmelsene, dreier det seg om varer som i utgangspunktet ikke er forbudt omsatt eller innført etter andre bestemmelser. For varer både etter art. 29 nr. 1 og art. 29 nr. 2, dersom det er fattet et omsetningsforbud, følger det imidlertid av pliktig merking at varene ikke er tillatt frigitt for fri omsetning. I art. 29 nr. 2 står det også uttrykkelig at tollmyndighetene ikke skal frigi produktet for fri omsetning hvis det er fattet omsetningsforbud.  

Etter den norske ordlyden kan frigivelse for fri omsetning fremstå som et omsetningsforbud, og ikke et innførselsforbud. Bestemmelsen følger imidlertid av en EU forordning, hvor den engelske ordlyden er «release for free circulation». Dette er i henhold til EUs tollkodeks er en tollprosedyre ved innførsel, jf. også bestemmelsen i art. 29 nr. 3, som viser til tilfeller hvor «vedkommende produkt senere klareres for en annen tollprosedyre enn frigivelse for fri omsetning».  

Tollområdet er som kjent ikke omfattet av EØS-avtalen, og norske tollprosedyrer ikke er fullt ut harmoniserte med EUs tollprosedyrer. Forbud mot den aktuelle EU tollprosedyren må likevel anses som at varen ikke kan fortolles og frigis i henhold til tolloven § 4-20. Dette samsvarer også med uttalelser i forarbeidene om destruksjon, hvor det vises til at dette er et virkemiddel for å hindre at farlige varer sendes til en annen grense – noe som forutsetter at varene ikke innpasserer til norsk tollområde, jf. Prop. 17 L (2012-2013) pkt. 9.4.4.2. Varen må da gjenutføres jf. § 4-26 (1), avstås jf. 4-26 (2), tilintetgjøres jf. § 4-1 (1) bokstav d eller legges inn på tollager jf. § 4-1.  

Destruksjon  

Artikkel 29 nr. 4 fastsetter at medlemsstatenes myndigheter kan destruere eller på annen måte gjøre ubrukelige produkter som utgjør en alvorlig risiko jf. art. 29 nr. 1, dersom de anser det som nødvendig og rimelig. I henhold til forarbeidene, Prop. 17 L (2012-2013) s. 7 gjelder destruksjonshjemmelen også tollmyndighetene.