Generelt om immaterialrettigheter
Immaterialrettigheter er rettigheter til åndsprodukter. Et åndsprodukt er resultatet av skapende virksomhet som ikke (bare) er knyttet til en konkret gjenstand. Åndsprodukter er bl.a. musikkverk, malerier, skulpturer, design og dataprogrammer (se
åndsverkloven § 1). Varemerker er også omfattet av dette begrepet.
Den som har rettigheten til et åndsprodukt har enerett til å råde over det. Dette innebærer at han har en eksklusiv rett til å utnytte produktet. Som hovedregel kan andre bare utnytte produktet etter avtale med den som har eneretten. Denne eneretten er beskyttet gjennom internasjonale konvensjoner og nasjonal lovgivning. I Norge er det flere lover som beskytter immaterialrettigheter, herunder åndsverkloven og designloven.
Bestemmelsene i tolloven kapittel 15 er en del av det nasjonale vernet for immaterialrettigheter. Bestemmelsene regulerer tollmyndighetenes adgang til å holde tilbake varer som krenker eller mistenkes å krenke en immaterialrettighet. Innførsel og utførsel til privat bruk krenker ikke immaterialrettigheter, og omfattes derfor ikke av bestemmelsene.
Tollmyndighetenes rolle er å avdekke, holde tilbake og varsle rettighetshaver. Avgjørelsen om det foreligger en krenkelse og hva som eventuelt skal være konsekvensen av det, overlates til partene (rettighetshaver og importør/eksportør). Uenighet mellom partene kan bringes inn for domstolene.
Beskyttelse av varemerker
Varemerker er beskyttet mot forfalskning, såkalt
piratkopiering. Det er ved slike overtredelser av varemerke-lovgivningen at tollmyndighetene som oftest kommer inn i bildet. Dette skjer ved håndheving av midlertidige forføyninger etter
§ 15-2 eller varsel og tilbakehold av varer uten midlertidig forføyning etter § 15-1.
Dersom noen har enerett til å selge varer av et bestemt varemerke i et område, beskytter også varemerkelovgivningen mot at andre innfører og selger "ekte" (ikke forfalskede) varer med varemerket der, såkalt
parallellimport. I denne sammenheng sees imidlertid EØS-området på som et samlet område, slik at varer som lovlig er innført til én importør kan selges videre til andre aktører i andre EØS-land uten å komme i strid med immaterialretten. Det vil være vanskeligere for tollmyndighetene å konstatere brudd på disse immaterialrettighetene enn ved forfalskning, da de lovlige og de ulovlige varene er identiske.
Varsel og tilbakehold av varer uten midlertidig forføyning
Etter § 15-1 kan tollmyndighetene på eget initiativ stanse varer som mistenkes å krenke en immateriell rettighet. Stansingsretten gjelder både innførsel og utførsel. Mistanken må være begrunnet, dvs. at det må foreligge konkrete holdepunkter for at innførsel eller utførsel av varene vil utgjøre inngrep i en immateriell rettighet. Det kreves ikke at det foreligger sannsynlighetsovervekt.
Bestemmelsen hjemler også at tollmyndighetene kan varsle innehaveren av rettigheten uten hinder av taushetsplikten i
§ 12-1. Dette innebærer at rettighetshaver kan besiktige varene, og få slik informasjon at han kan avklare om varene krenker hans rett. Varene kan holdes tilbake i inntil fem virkedager etter at slikt varsel er sendt. Fristen på fem dager gir rettighetshaver mulighet til å få på plass en midlertidig forføyning etter
tvisteloven § 34-7. Se også
§ 15-2 om midlertidig forføyning.
Tollmyndighetene har ikke plikt, men adgang til å varsle rettighetshaver. Dersom tollmyndighetene holde varene tilbake og varsler rettighetshaver, skal mottaker av varene eller dennes representant også varsles.