Gå til innhold

§ 4-2 Tilbakehold, lagring og tvangssalg

Tollmyndighetene kan når som helst både før og under tollbehandlingen holde tilbake eller hente inn ufortollede varer. Dette kan være aktuelt for varer som eksempelvis er tillatt lagret midlertidig etter § 4-1 annet ledd, men mer praktisk er tilfellene som reguleres av § 4-2. Dette gjelder de tilfeller hvor en pliktig tollekspedisjon av en eller årsak ikke er gjennomført. 

Det kan være ulike årsaker til at tollekspedisjonen ikke er gjennomført. Oppfylles ikke de materielle vilkårene for tollekspedisjonen (for eksempel at tollskyldneren ikke betaler det beløp han plikter), vil ikke tollmyndighetene gi tillatelse til disponering over varen.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 4-27. § 4-2 regulerer situasjonen før tollekspedisjon er fullført, mens § 4-27 regulerer situasjonen etter en tollekspedisjon.

Tilbakehold og innhenting

Tilbakehold forutsetter at tollmyndighetene allerede har en viss faktisk rådighet over varen; i motsatt fall vil det være innhentingsalternativet som er aktuelt. Typiske eksempler er at man under kontrollvirksomhet kommer over ufortollede varer, at det gis uriktige opplysninger ved tollekspedisjon (men før varene er fortollet). Formålet med tilbakeholdelsen er å få varene tollekspedert på riktig måte, samt å sikre kravet.

Tilbakehold etter § 4-2 må ikke blandes sammen med tilbakehold etter § 16-12 eller beslag etter § 16-13. I de to sistnevnte tilfellene beholder tollmyndighetene rådighet over varen inntil videre i forbindelse med en straffesak fordi det kan være aktuelt å inndra varen eller la varen tjene som sikkerhet for et inndragningsbeløp/bot.

Har ikke tollmyndighetene faktisk rådighet over varen, kan den hentes inn. Typiske eksempler her er midlertidig innførte kjøretøy eller båter som ikke blir gjenutført innen fristen. Formålet med innhentingen er tilsvarende som ved tilbakehold.

Når tollmyndighetene henter inn, eller i andre sammenhenger transporterer en vare etter bestemmelsen, er dette utøving av myndighetsbeføyelser (tilbakeholdelse, beslag, arrest, undersøkelser m.m.).

Hensynet bak innhentingsretten er å sørge for at varer som innføres til bruk i tollområdet blir tollekspedert. Det er ikke noe i veien for at varens egenskaper utnyttes til å transportere den. Skal man eksempelvis transportere en tilbakeholdt bil eller båt til et tollager, er ikke tollovgivningen til hinder for at en tolltjenestemann kan kjøre bilen eller båten. Tilsvarende vil være for andre varer som kan benyttes som transportmidler.

Tilbakeholds- og innhentingsretten rekker ikke lenger enn formålet (som er å sikre at varen blir tollekspedert). Har man avdekket at en vare ikke er tollbehandlet i samsvar med bestemmelsene i § 4-1, vil retten til å holde tilbake eller hente inn varen falle bort idet varen tollekspederes.

Det er lagt til grunn i forvaltningspraksis at tilbakeholds- og innhentingsretten kan ekstingveres (utslettes) ved godtroerverv. Dette innebærer at hvis en person i aktsom god tro erverver en ufortollet vare, vil varen vanligvis ikke kunne tilbakeholdes eller hentes inn. Se lov av 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv vedrørende slik rettsvinning. Hvorvidt godtroerverv faktisk foreligger må vurderes konkret. Kjøperen må ha vært i god tro, og den gode tro må ha vært aktsom. Aktsomhetskravet må fastlegges på bakgrunn av den alminnelige aktsomhetsnormen ved omsetning av varer, og ikke på bakgrunn av den strengere aktsomhetsnormen i tollretten.

Tollmyndighetenes innhentingsrett begrenses ikke av de rettigheter som fremgår av håndverkertjenesteloven, jf. også lov av 29. mai 1953 nr. 1 om rett for håndverkere o.a. til å selge gjenstander som ikke blir hentet.

Salg av varer

Varer som er holdt tilbake eller hentet inn kan selges. Forutsetningen for salg er at varene ikke blir tollekspedert innen den frist som er fastsatt for tollekspedisjonen. Etter utløpet av denne fristen kan varene selges etter bestemmelsene i skattebetalingsloven § 14-10. Vurderes det lite hensiktsmessig å selge varen (fordi den er verdiløs eller at store omkostninger påløper), må den destrueres i samsvar med gjeldende retningslinjer. 

Varer som ikke kan selges, skal tas hånd om på annen måte. Dette kan være restriksjonsbelagte varer som alkohol og legemidler, eller varer som krenker immateriell rett (”piratvarer”). Slike varer må destrueres i samsvar med gjeldende retningslinjer.

Omkostninger

Blir det nødvendig å holde tilbake eller hente inn varen, er tollskyldneren ansvarlig for omkostningene. Tollskyldneren er således ansvarlig for kostnader til transport av varen. Transportøren kan ikke gjøres ansvarlig for omkostninger, med mindre han kan anses som tollskyldner.

Tollmyndighetene kan kreve vederlag for varer som lagres hos tollmyndighetene. Tilsvarende gjelder om tollmyndighetene har leiet et lager og lagrer varer der.

Skulle varene bli lagret på privat tollager (som er det mest praktiske), vil selvsagt lagerholder ha krav på leie. Tollskyldneren er ansvarlig også for denne leien. I slike tilfeller er tollmyndighetene ikke ansvarlig for leien, selv om tollmyndighetene skulle ha pålagt lagerholder å ta inn varen, se tollforskriften § 4-32-1.

Utgangspunktet er således at tollskyldneren er ansvarlig for nødvendige kostnader som måtte oppstå ved innhenting, tilbakeholdelse eller lagring av varer hvor pliktene i § 4-1 er overtrådt. I praksis vil det kunne oppstå en rekke tilfeller hvor man kommer i ansvarets randsone. Det er ikke mulig å angi løsninger på alle slike tilfeller; disse må løses konkret. I det følgende vil vi imidlertid omtale noen problemstillinger og gi utgangspunkter for hvordan disse bør løses.

Anser man at det foreligger slike omstendigheter at det vil være adgang til gjenutførsel eller avståelse etter § 4-26, vil varen kunne avstås eller gjenutføres selv om tollovgivningen er overtrådt.

Tollskyldneren vil i disse tilfellene være ansvarlig for omkostninger som måtte påløpe. Dette fremgår av § 4-26-1.

Det kan være en rekke tilfeller hvor det på kontrolltidspunktet foreligger en mistanke om overtredelse, men hvor det senere avklares at overtredelse ikke har funnet sted (eller at overtredelsen er bagatellmessig). I slike tilfeller vil temaet være om tollskyldner kan bebreides for at mistanken ikke kunne avklares på stedet (slik at omkostninger ikke ble pådratt). Den nærmere vurdering av dette må bli konkret. Eksempelvis må det forventes at den som kjører rundt i en ufortollet utenlandsregistrert motorvogn i Norge og som arbeider og/eller ”bor” her, til enhver tid kan sannsynliggjøre at han fyller vilkårene for midlertidig innførsel. I motsatt fall må tollmyndighetene kunne sikre varen (bilen) for hans regning.

Blir det nødvendig å destruere varen, er tollskyldneren ansvarlig for omkostningene.


Forarbeider til tolloven § 4-2

Ot.prp. nr. 58 (2006-2007) side 47

Tidligere bestemmelser og forarbeider

Tolloven 1966 §§ 30 og 47

Ot.prp. nr. 13 (1993-1994)

Ot.prp. nr. 40 (1974-1975)

Ot.prp. nr. 19 (1965-1966)

Innstilling fra Tollovkomiteen av 1959

Tolloven 1928 §§ 41 og 52

Ot.prp. nr. 37 (1934)

Ot.prp. nr. 20 (1928) Ot.prp. nr. 23 (1927)

Tollovkommisjonens utkast