Gå til innhold

Forholdet mellom melde- og fremleggelsesplikt etter § 3-1 og andre bestemmelser

Forholdet til meldeplikt etter § 3-3

I tollovgivningen har det tradisjonelt eksistert et ”skille” mellom transportmidler som benyttes som transportmidler og transportmidler som innføres som en vare (eksempelvis nye personbiler på et skip). Melde- og fremleggelsesplikten omfatter i utgangspunktet alle varer, også transportmidler. Det er imidlertid gjort unntak i §§ 3-1-13, 3-1-14 og 3-1-15 fra denne plikten for ulike transportmidler.

I §§ 3-2 til 3-7 er det særlige regler som retter seg mot føreren av transportmiddel. Disse bestemmelsene kommer til anvendelse når en vare krysser grensen ”som transportmiddel” (og ikke som vare, jf. avsnittet ovenfor). Bestemmelsene pålegger føreren å passere grensen kun visse steder, melde fra om ankomst og avgang mv.

Det forekommer at et transportmiddel krysser grensen både som vare og transportmiddel. Dette vil være tilfelle hvis en person har kjøpt en bil i utlandet og kjører den til Norge. § 3-1 pålegger da plikt til å melde fra om innførselen av bilen som vare (slik at den kan tollbehandles), mens de øvrige bestemmelsene i kapittel 3 regulerer førerens plikter i forhold til hvor og når han kan passere inn. I et slikt tilfelle vil oppfyllelse av melde- og fremleggelsesplikten etter § 3-1 også ivareta meldeplikten etter § 3-3.

Forholdet til deklareringsplikt etter §§ 4-10 og 4-11

Fra prinsippet om melde- og fremleggelsesplikt er det utviklet mer spesifikke og avanserte tollprosedyrer. Et praktisk eksempel på dette er plikten til å tollbehandle innførte varer i § 4-1, der valget som regel står mellom tollekspedisjon og innlegg på tollager. Deklarering og selvdeklarering ved innførsel og utførsel (§§ 4-10 og 4-11) er igjen videreutvikling av tollprosedyrer som har sitt utspring i melde- og fremleggelsesplikten.