Gå til innhold

[Utgått]Avgift på utslipp av NOx (nitrogenoksider)

Stortinget vedtok 28. november 2006 å innføre en avgift på utslipp av nitrogenoksider (NOx) fra 1. januar 2007 (jf. St.meld. nr. 2 (2005-2006) Revidert nasjonalbudsjett 2006, og St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak).
Formålet med avgiften er å redusere Norges årlige utslipp av NOx til 156 000 tonn innen 2010, i henhold til våre forpliktelser etter Göteborgprotokollen fra 1999 (ratifisert av Norge 30. januar 2002). Det er lagt vekt på å få et så treffsikkert avgiftssystem som mulig. Dette gjør seg særlig gjeldende i bestemmelsene om avgiftsberegning og kravene til dokumentasjon av beregningen.
 
Ved utforming av forskriftsbestemmelsene er det videre valgt løsninger som ivaretar hensynet til nøytralitet, og som ikke utilsiktet er egnet til å påvirke konkurranseforholdene i berørte næringer eller overfor utenlandske virksomheter.
 
Avgiften retter seg hovedsakelig mot utslipp fra innenlandsk virksomhet, og omfatter utslipp fra store enheter innenfor sektorene sjøfart, luftfart, landbasert virksomhet og kontinentalsokkelen.
 
Avgiftspliktig er rederi/eier av fartøy, eier av landbasert virksomhet samt operatør av virksomhet på sokkelen. På bakgrunn av innspill i høringsrunden, er flyselskapene gjort til avgiftspliktige for utslipp fra luftfartøy.
 
Avgiftspliktige virksomheter må selv ta kontakt med tollregionene for registrering.
 
Forholdet til reglene om avgift på sluttbehandling av avfall
(jf. Stortingets vedtak om avgift på utslipp av NOx § 1 annet ledd og Stortingets vedtak om sluttbehandling av avfall §§ 1 og 3)
 
Avgiftsplikten omfatter ikke NOx-utslipp ved avgiftspliktig forbrenning av avfall. Denne typen utslipp omfattes av Stortingets vedtak om avgift på sluttbehandling av avfall, jf. §§ 1 og 3. Utslipp fra anlegg som faller utenfor avgiftsplikten for avfall omfattes av NOx-avgiften. 
 
Avgiftspliktens omfang – saklig virkeområde
(jf. Stortingets vedtak om avgift på utslipp av NOx § 1 første ledd og forskriften § 3-19-1)
 
Bestemmelsene angir innslagspunktene for de enhetene som omfattes av avgiftsplikten, og presiserer at avgiftsplikten er knyttet til utslipp ved energiproduksjon. Dette innebærer at utslipp fra prosesser i industrien faller utenfor. Dersom det er tvil om en utslippskilde benyttes til energiproduksjon må dette avklares med kompetent myndighet, slik at dette er tilstrekkelig dokumentert ved en eventuell kontroll.
 
Etter bokstav a omfattes fremdriftsmaskineri med samlet installert motoreffekt på mer enn 750 kW. Motorenes merkeytelse vil her være avgjørende. Fremdriftsmaskineri er definert i § 3-19-3 bokstav a som ”maskiner som benyttes eller er konstruert til fremdrift av fartøy, luftfartøy eller kjøretøy”. Hjelpemotorer og andre motorer som benyttes til drift av aggregat mv. tas ikke med ved beregningen, med mindre disse er konstruert for å brukes til fremdrift.
Det er kun effekten av fremdriftsmaskineriet som er avgjørende for hvorvidt en enhet omfattes av avgiftsplikten. Er enheten først omfattet, skal avgiften imidlertid beregnes av alt utslipp, også det utslippet som stammer fra annet enn fremdriftsmaskineri. Det er motorens sertifiserte effekt som skal legges til grunn. Dette er for å unngå avgifts¬omgåelser ved usertifiserte nedjusteringer av motoreffekten. Avgiftsplikten gjelder videre uavhengig av om utslippet skjer til vann, luft eller jord.
 
Etter bokstav b omfattes motorer, kjeler og turbiner med samlet installert innfyrt effekt på mer enn 10 MW. Merkeytelsen er uten betydning, da innfyrt effekt vil utgjøre en kjent størrelse for de aktuelle enhetene.
Ved vurderingen av om virksomheten omfattes av avgiftsplikten, legges den samlede effekten av den stedlige juridiske enhetens enkelte utslippsenheter til grunn. En stedlig juridisk enhet med to enheter hver på f.eks. 7 MW, vil dermed omfattes. Også for disse virksomhetene vil alt utslipp fra energi¬produksjonen i de nevnte kilder omfattes. Utslipp fra ovner faller utenfor avgifts¬pliktens omfang, ettersom det er vanskelig å dokumentere NOx-utslipp fra store ovner, som hovedsakelig benyttes i prosessindustri.
 
Etter bokstav c er brenning av gass over fakkel omfattet av avgiftsplikten. Dette er fakler på offshoreinstallasjoner og anlegg på land.
 
Avgiftspliktens omfang – stedlig virkeområde
(jf. forskriften § 3-19-2 første til fjerde ledd)
Bestemmelsen angir nærmere de geografiske rammene for avgiftspliktens omfang.
 
Fartøy
Første ledd presiserer avgiftspliktens stedlige virkeområde for fartøy. Etter bokstav a er alt utslipp fra fartøy innenfor norsk territorialfarvann omfattet av avgifts¬plikten. Dette gjelder uavhengig av fartøyets nasjonalitet og aktivitet i området. Definisjonen av ”norsk territorialfarvann” er knyttet opp mot lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorial¬farvann og tilstøtende sone, likevel slik at det for NOx-avgiftens vedkommende kun er territorialfarvannet rundt norsk fastland som omfattes, jf. § 3-19-3 bokstav b.
Avgiftsplikten gjelder ikke utslipp fra fartøyer som går innenfor norsk territorial¬farvann på vei fra en utenlandsk havn direkte til en annen utenlandsk havn.
 
Etter bokstav b er alt utslipp fra innenriks fart omfattet av avgiftsplikten. ”Innenriks fart” er definert som fart mellom to norske havner og fart mellom norsk havn og Svalbard, Jan Mayen, bilandene eller installasjon på norsk sokkel, jf. § 3-19-3 bokstav c. Selv om deler av innenriks fart skjer utenfor norsk territorialfarvann, er utslippet fra hele farten omfattet av avgiftsplikten. Heller ikke i dette tilfellet er fartøyets nasjonalitet av betydning for avgifts¬plikten. ”Havn” er nærmere definert i § 3-19-3 bokstav h.
 
Etter bokstav c gjelder avgiftsplikten utslipp fra norskregistrerte fartøy i nære farvann. ”Nære farvann” er definert som ”havområder hvor avstanden til norskekysten (grunnlinjen) er mindre enn 250 nautiske mil”, jf. § 3-19-3 bokstav e. Norge har ikke den samme beskatnings¬myndighet over¬for utenlandske fartøy så langt ut i havområdene, med mindre det utenlandske fartøyet driver innenriks fart.
Avgiftspliktens stedlige virkeområde for fartøy må sees i sammenheng med fritaket for direkte utenriks fart og fiske og fangst i fjerne farvann, jf. Stortingets vedtak § 2 første ledd bokstav a og b og forskriften § 3-19-11 første og annet ledd.
 
Luftfartøy 
Annet ledd presiserer avgiftspliktens stedlige virkeområde for luftfartøy. ”Luftfartøy” er definert som ”fly og helikopter”, jf. § 3-19-3 bokstav j.
Avgiftsplikten gjelder i utgangspunktet utslipp fra alle luftfartøy som går mellom norske landingsplasser og mellom norsk landingsplass og installasjon på norsk kontinental¬sokkel. For fly gjelder avgiftsplikten kun ved avgang og landing (se nærmere kommentarer til § 3-19-8). For helikopter er utslipp fra hele farten omfattet av avgiftsplikten, ikke bare avgang og landing.
 
Avgiftsplikten gjelder videre utslipp fra luftfartøy i fart mellom norsk landingsplass og landings¬plass på Svalbard, Jan Mayen og bilandene. For fly gjelder avgiftsplikten i disse tilfellene kun avgang og landing ved landingsplass på norsk fastland, ettersom utslipp fra avgang og landing ved landingsplass på Svalbard krever særskilt regulering. ”Landingsplass” er definert i § 3-19-3 bokstav i.
 
Kjøretøy, herunder jernbanekjøretøy
Tredje ledd regulerer avgiftens stedlige virkeområde for utslipp fra kjøretøy, herunder jernbane¬kjøretøy. Alt utslipp som skjer i Norge er i utgangspunktet omfattet av avgiftplikten. I praksis gjør innslagspunktet på 750 kW at ingen biler gjøres avgiftspliktig.
Begrepet ”jernbanekjøretøy” omfatter alle innretninger som går på skinner. Den geografiske avgrensingen innebærer at det skal beregnes avgift for alt utslippet som finner sted på norsk område frem til grensen.
 
Annen energiproduksjon
Fjerde ledd presiserer at utslipp fra annen energiproduksjon enn den som er nevnt i første til tredje ledd er avgiftspliktig dersom utslippet skjer i Norge eller på norsk kontinental¬sokkel.
For eksempel vil en flyttbar innretning som omfattes av avgiftsplikten etter § 3-19-1 og som går for egen motorkraft fra norsk havn og ut til norsk sokkel for å drive virksomhet der, omfattes av § 3-19-2 første ledd for farten fra norsk havn og ut til norsk sokkel, og av
§ 3-19-2 fjerde ledd for aktiviteten på sokkelen.
 
Når avgiftsplikten oppstår
(jf. forskriften § 2-1 fjerde ledd og § 3-19-4)
 
Avgiftsplikten oppstår ved utslippet av NOx.
 
Det er utslippet som omfattes av oppgaveplikten. Utslippet innrapporteres innen den 18. i måneden etter utløpet av det kvartal utslippet faktisk fant sted, jf. saf § 6-1 tredje ledd. Avgiften forfaller til betaling samtidig med oppgaveplikten, jf. saf. § 6-3.
 
Avgiftspliktige virksomheter
(jf. forskriften § 5-1 bokstav g)
 
Med grunnlag i det miljørettslige prinsippet om ”forurenser betaler”, er utslippseier gjort til avgiftspliktig virksomhet innenfor de sektorene som omfattes av avgiftsplikten. På denne måten ivaretas også hensynet til sektorlikhet i avgiftssystemet. Dette innebærer at fartøyseier/ rederi er avgiftspliktig for fartøyene, eier av anlegg for landbasert virksomhet, operatør for virksomhet på sokkelen og eier/flyselskap for luftfartøyene.
 
Avgiftspliktige virksomheter for avgift på NOx-utslipp følger i utgangspunktet de generelle bestemmelsene om avgiftsforvaltning i særavgiftsforskriften kapittel 5. Det er viktig at den enkelte virksomhet søker tollregionen om registrering jf. § 5-1.
 
Avgiftsgrunnlaget
(Jf. Stortingets vedtak om avgift på utslipp av NOx § 3 og forskriften § 3-19-5)
Avgiften skal beregnes pr. kilogram NOx regnet som NO2-ekvivalenter.
 
Avgiftsberegning
(jf. forskriften § 3-19-6, § 3-19-8 og § 3-19-9)
Avgiften skal beregnes av alt NOx-utslipp fra de enhetene som omfattes av avgiftsplikten. Reglene om avgiftsberegning er basert på en tredeling, der utgangs¬punktet er at avgiften skal beregnes på grunnlag av det faktiske NOx-utslippet.
 
Er faktisk utslipp ikke kjent, beregnes avgiften på grunnlag av en kildespesifikk utslippsfaktor. Dersom verken faktisk utslipp eller kildespesifikk faktor er kjent, benyttes sjablonmessig fastsatte faktorer. De tre beregningsmåtene er ment å være alternative, ikke valgfrie.
 
1. Faktisk utslipp
§ 3-19-6 første ledd fastsetter hovedregelen om at avgiften skal beregnes på grunnlag av den enkelte utslippskildes faktiske NOx-utslipp. Dette gjelder for fartøy, landbasert virksomhet og virksomhet på norsk kontinental¬sokkel. Faktisk utslipp kan bestemmes ved måling eller ved annen beregningsmåte som gir eksakte utslippsdata. Prøvetaking, analyse og kalibrering av måleutstyr skal gjøres i henhold til Norsk Standard (NS), eller annen internasjonal standard der Norsk Standard ikke finnes. For de virksomheter der faktisk utslipp er kjent, skal dette benyttes ved avgiftsberegningen.
 
Dersom det ved en kontroll fremkommer uregelmessigheter i tilknytning til måling eller beregning av faktisk utslipp vil kompetent myndighet kunne underkjenne innrapportert mengde.

2. Kildespesifikk utslippsfaktor
Etter § 3-19-6 annet ledd første punktum beregnes avgiften på bakgrunn av en kildespesifikk utslippsfaktor i tilfeller der det faktiske utslippet ikke er kjent. Den kildespesifikke faktoren fastsettes særskilt for den enkelte utslippskilde, eller særskilt for en nærmere avgrenset krets av antatt like utslippskilder. Mengde forbrukt energivare benyttes i beregningsmetoden for å komme frem til avgiftspliktig mengde utslipp.
 
Avgiftspliktige virksomheter kan søke de respektive kompetente fagmyndigheter om å få fastsatt kildespesifikk utslippsfaktor, jf. § 3-19-7. ”Kompetent myndighet” er Sjøfarts¬direktoratet for fartøyer, Luftfartstilsynet for luftfartøyer, Oljedirektoratet for installasjoner på sokkelen og Statens forurensningstilsyn (SFT) for landbasert virksomhet. Kompetent myndighet kan gi nærmere retningslinjer for hvordan kildespesifikke faktorer skal fastsettes.
 
For fartøy kjølstrukket eller med motor ombygget etter 1. januar 2000, vil fartøyets EIAPP (Engine International Air Pollution Prevention)-sertifikat utgjøre kildespesifikk faktor i henhold til § 3-19-6 annet ledd første punktum. Dette viser at fartøyets motor tilfredsstiller IMO (International Maritime Organization) sine krav til motorens NOx-utslipp skal slippe ut. EIAPP-sertifikatet må følges av en såkalt ”NOx Technical File” for å være gyldig.
Ved beregning av avgift etter dette alternativet, skal den kildespesifikke faktoren multipliseres med total mengde forbrukt drivstoff.
 
Beregning av utslipp fra fly
For fly skal avgiften beregnes i henhold til formelen i § 3-19-8 første ledd, jf. § 3-19-6 annet ledd annet punktum.
Formelen ble laget av en arbeidsgruppe i ECAC (European Civil Aviation Conference), kalt ERLIG (Emission Related Landing Charges Investigation Group), og beregner NOx-utslipp fra fly innenfor landings- og avgangsfasen (LTO-fasen, under 3000 fot over bakken).
Utslippsverdien for et gitt luftfartøy fremkommer ved å multiplisere faktoren a med fartøyets antall motorer, som igjen multipliseres med fartøyets NOx-utslipp innenfor LTO-fasen (Σ).
 
Det er mulig å hente data som er nødvendig for utslippsberegningen fra ICAO (International Civil Aviation Organization) sin utslippsdatabase for regulerte motorer (det vil si der motor¬data er basert på ICAOs standardiserte LTO-syklus), og fra FOI (Totalförsvarets forsknings¬institut) i Sverige, for motorer som ikke reguleres av ICAO. Innrapportering av data til ICAO- og FOI-databasene gjøres av blant annet motorprodusentene i de landene der ERLIG-modellen brukes (blant annet Sverige, Sveits og Storbritannia).
Dersom det ikke kan hentes relevante data fra tilgjengelige databaser, skal luftfartøyeier/ flyselskap legge til grunn de faktorene som gjelder for motorer med høyeste kjente utslipps¬verdi, jf. § 3-19-8 annet ledd. Dermed gis de avgiftspliktige et motiv for å skaffe til veie mest mulig korrekt dokumentasjon.
 
3. Sjablonmessig fastsatt faktor
§ 3-19-6 tredje ledd angir det siste alternativet for beregning av avgift. Alternativet gjelder dersom det faktiske NOx-utslippet ikke er kjent, og der det ikke foreligger kildespesifikk utslippsfaktor. Avgiften skal da beregnes på bakgrunn av en sjablon som multi¬pliseres med mengde forbrukt energivare. For utslippskilder som ikke kan benytte tabellen må første eller annet alternativ for avgiftsberegning benyttes. Det antas at gjeldende sjablonfaktorer på et senere tidspunkt vil kunne erstattes med eventuelle bedre og mer treffsikre faktorer.
 
De enkelte konkrete sjablonene følger av § 3-19-9, og gjelder for ulike utslippskilder og ulike typer energivare.
 
Motorer
For motorer er faktorene differensiert etter maksimalt turtall, jf. § 3-19-9 første ledd. Det er satt faktorer for fire ulike turtallsgrupper, og det er motorens maksimale turtall som skal legges til grunn. Faktisk turtall under en enkeltreise har således ingen betydning. Faktorene ligger i øvre del av dette intervallet, for å gi incentiver til utslippsreduksjon. Det er antatt at turtallsgruppene kan benyttes for alle typer motorer.
 
Kjeler
Utslippsfaktorene for kjeler varierer avhengig av hvilken type energivare som benyttes, driftsbetingelser og type kjel.
 
Turbiner
Utslippsfaktorene for turbiner er avhengig av hvilken type energivare som brukes, driftsbetingelser og type turbin.
 
Fakler
Utslippsfaktorene for fakler er avhengig av gassammensetning og type fakkel.
Betegnelsen Sm3 (”standard kubikkmeter”) innebærer at kubikkmeter skal relateres til standardbetingelser, som er 15 °C og 1 atmosfære. Dette er den mest brukte internasjonale referanse¬betingelsen, og er helt nødvendig å benytte ved fastsettelsen av utslippet. Om denne ikke benyttes kan man ved å øke trykk og/eller senke temperatur redusere målt volum.
Helikoptre
På grunn av at motordata om helikoptre ikke finnes verken i ICAO- eller i FOI-databasene, og at det er vanskelig å fastsette en enkelt motoreffekt for helikoptre, beregnes NOx-utslipp fra helikoptre kun i henhold til en sjablonfaktor, som er på 6,67 kg NOx per tonn forbrukt energivare, jf. § 3-19-9 femte ledd. Faktoren er satt lik den faktoren som Statistisk sentralbyrå benytter ved beregning av utslipp fra helikopter for rapportering av NOx-utslipp i henhold til Gøte¬borg¬protokollen.
 
Jernbanekjøretøy
For jernbanekjøretøy skal det legges til grunn et utslipp på 47 kg NOx pr. tonn forbrukt energi¬vare, jf. § 3-19-9 sjette ledd. Denne faktoren er satt lik Statistisk sentralbyrås faktor for beregning av utslipp.
 
Dokumentasjon for avgiftsberegning
(jf. forskriften § 3-19-10)
 
Avgiftsberegningen må oppfylle de generelle bestemmelsene knyttet til hvilken informasjon som skal fremkomme av avgiftsregnskapet, jf. saf. § 5-8. Avgiftsregnskapet er utgangspunktet for Tollvesenets kontroll og må derfor innrettes på en slik måte at det er sporbart i ettertid.
 
Faktisk utslipp
Etter § 3-19-10 første ledd skal virksomheter som innrapporterer og betaler avgift på grunnlag av faktisk utslipp dokumentere beregningen. Eksempler på typer dokumentasjon etter dette alternativet er bekreftelse på at en måling på et fartøy er foretatt av et akkreditert klasseselskap, som for eksempel Det Norske Veritas, eller bekreftelse fra Sjøfartsdirektoratet på at faktisk utslipp fra fartøyet er fastsatt av en aktør som har kompetanse til dette.
 
Kildespesifikk utslippsfaktor
§ 3-19-10 annet ledd oppstiller krav om at det ved bruk av kildespesifikk utslippsfaktor skal dokumenteres at denne er fastsatt etter Norsk Standard (NS) eller tilsvarende internasjonal standard. Per i dag finnes det etter det direktoratet kjenner til ingen Norsk Standard for slike faktorer.
Et eksempel på en ”internasjonal standard” er det tidligere omtalte EIAPP-sertifikatet, med tilhørende NOx Technical File, som normalt utstedes for fartøy kjølstrukket etter 1. januar 2000, og for eldre fartøy som har omarbeidet motor i henhold til IMOs NOx-krav. EIAPP-sertifikatet vil da være godkjent dokumentasjon for avgiftsberegning etter dette alternativet.
 
Dersom verken Norsk Standard eller internasjonal standard kan benyttes som dokumentasjon, skal kompetent myndighet verifisere benyttet faktor. ”Kompetent myndighet” er de respektive fagmyndighetene innen den enkelte sektor, jf. § 3-19-7, og skal i disse tilfellene verifisere benyttet faktor i henhold til myndighetens egne retningslinjer.
 
Motorer
§ 3-19-10 tredje ledd oppstiller dokumentasjonskrav for motorer hvor turtallet legges til grunn. I utgangspunktet skal motorens turtall bekreftes med sertifikat, men også annen dokumentasjon, som for eksempel bekreftelse fra produsent, kan legges til grunn dersom det er tilstrekkelig sannsynliggjort at bekreftelsen gir uttrykk for det reelle forhold.
 
Lav-NOx-turbiner
§ 3-19-10 femte ledd angir at beregning av utslipp fra lav-NOx-turbiner skal dokumenteres med sertifikat fra produsent, eller annen dokumentasjon som er verifisert av kompetent myndighet, som viser at turbinen er en lav-NOx-turbin.
 
Avgiftsfritak – direkte utenriksfart, fiske og fangst i fjerne farvann 
(jf. Stortingets vedtak om avgift på utslipp av NOx § 2 første ledd bokstav a og b og forskriften § 3-19-11)
 
Direkte utenriksfart
Stortingsvedtaket § 2 første ledd bokstav a og forskriften § 3-19-11 første ledd gir fritak for utslipp fra fartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk havn og luftfartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk landingsplass. Bakgrunnen for avgiftsfritaket er at utslipps¬regnskapet som ligger til grunn for Gøteborgprotokollen ikke omfatter slike utslipp. Dersom vilkårene for fritaket er oppfylt, er utslipp fra hele farten fritatt for avgift.
 
Det er en forutsetning for fritaket at det er tale om direkte fart.  ”Direkte fart” er definert i § 3-19-3 bokstav g. Hvorvidt dette vilkåret er oppfylt for et luft¬fartøy, vil være forholdsvis enkelt å slå fast. Dersom luftfartøyet tar av fra norsk landings¬plass, mellomlander på annen norsk landingsplass for så å fly til utenlandsk landingsplass, vil farten mellom de norske landingsplassene være omfattet av avgiftsplikten, mens farten fra norsk til utenlandsk landingsplass vil være fritatt for avgift. Se § 3-19-2 annet ledd om hvilke deler av flygningen som omfattes av avgifts¬plikten.
 
De samme prinsippene gjelder for fartøy. Alle eventuelle utslipp fra mellomanløp til norsk havn vil være omfattet av avgiftsplikten, mens utslipp fra farten som går fra siste norske havn til utenlandsk havn vil være fritatt for avgift. Et fartøy anses likevel ikke å være i direkte fart til utenlandsk havn dersom fartøyet driver fiske, fangst eller annen virksomhet i løpet av farten. ”Annen virksomhet” omfatter blant annet tilfeller der et cruisefartøy som går fra norsk til utenlandsk havn eller omvendt, går innom for eksempel en fjord underveis, setter i land passasjerer, for så å fortsette til det endelige bestemmelsesstedet. Kravet til ”direkte fart” gjelder med andre ord også cruisefart.
 
Avgiftsplikten gjelder som nevnt ikke utslipp fra fartøyer som går innenfor norsk territorial¬farvann på vei fra en utenlandsk havn direkte til en annen utenlandsk havn, jf. § 3-19-2 første ledd.
 
Fiske og fangst i fjerne farvann
Stortingsvedtaket § 2 første ledd b og forskriften § 3-19-11 annet ledd gir fritak for utslipp fra fartøy som driver fiske og fangst i fjerne farvann. Begrepet ”fjerne farvann” er definert i § 3-19-3 bokstav f som ”havområder hvor avstanden til norskekysten (grunnlinjen) er 250 nautiske mil eller mer”. Det er bare det ut¬slippet som skjer utenfor denne grensen som en fritatt for avgift. Utslipp som skjer innenfor grensen er omfattet av avgiftsplikten. Fritaket gjelder også dersom farten samtidig anses som innenriks fart, jf. § 3-19-2 første ledd bokstav b.
 
Vilkår for fritak
§ 3-19-11 tredje ledd oppstiller som vilkår for fritak at det kan fremlegges relevant dokumentasjon. Relevant dokumentasjon vil være oppfylt ved kopi av logg¬bok eller lignende som viser fartøyets navn, nasjonalitet, bestemmelsessted og mengde forbrukt energivare til henholdsvis avgiftspliktig og avgiftfri bruk.
 
Gjennomføring av fritak
§ 3-19-11 fjerde ledd angir hvordan fritaket skal føres i avgiftsoppgaven. Virksomheter som har både avgiftspliktige og avgiftsfrie utslipp, skal føre den totale mengden utslipp i avgifts¬oppgaven. Avgiftsfrie utslipp føres uten avgift, det vil si med 0-sats.
 
Avgiftsfritak – verneverdige fartøy, museumsjernbaner eller tekniske anlegg og kulturelle kulturminner på museumssektoren
(jf. Stortingets vedtak om avgift på utslipp av NOx § 2 første ledd bokstav c og forskriften § 4-1-1 annet ledd)
 
Utslipp fra verneverdige fartøy, museumsjernbaner, tekniske og industrielle kulturminner og tekniske anlegg på museumssektoren er i Stortingets avgiftsvedtak fritatt for NOx-avgift. Tilsvarende fritak gjelder for flere produktavgifter.
 
Avgiftsfritak – foretak som inngår miljøavtaler med staten
(jf. Stortingets vedtak om avgift på utslipp av NOx § 2 første ledd bokstav d)
Det gis fritak for avgift på utslipp av NOx fra utslippskilder som omfattes av miljøavtale med staten om gjennomføring av NOx-reduserende tiltak i samsvar med et fastsatt miljømål.
Fritaket forutsetter at foretakene har inngått avtaler om konkrete, tidsfestede utslipps¬reduksjoner.
 
Dispensasjon fra avgiftsplikten
(jf. Stortingets vedtak om avgift på utslipp av NOx § 5)
Tollregionen kan etter søknad frita fra avgiftsplikten. Bestemmelsen oppstiller to vilkår som begge må være oppfylt, og dispensasjonsadgangen er som en følge av disse snever. I henhold til praksis tillegges økonomiske, sosiale, helsemessige eller lignende forhold ikke vekt. 
 
Avgiftsrefusjon for virksomheter som installerer renseutstyr - overgangsordning
(jf. forskriften § 3-19-14)
Mangel på verkstedkapasitet kan skape problemer med installering av renseutstyr. På denne bakgrunn er det innført en overgangsordning med refusjon for avgiftspliktige virksomheter som har inngått avtale med verksted eller lignende innen 1. juli 2007 om tidspunkt for installasjon av renseutstyr. Refusjonssøknad sendes vedkommende tollregion, og refusjons¬beløpet skal tilsvare forskjellen mellom den avgiften som ble betalt uten renseutstyr, og avgiften med renseutstyr, for perioden fra 1. januar 2007 frem til renseutstyr er installert.
”Kompetent myndighet” er ansvarlig fagmyndighet innen den enkelte sektor, jf. § 3-19-7.
 
Avgiftsrefusjon for virksomheter som installerer måleutstyr - overgangsordning
(jf. forskriften § 3-19-15)
På grunn av eventuelle problemer med å få installert utstyr for utslippsmåling, er det videre innført en overgangsordning med avgiftsrefusjon for virksomheter som før 31. desember 2007 installerer måleutstyr. Som med overgangsordningen for installasjon av renseutstyr, skal refusjonen tilsvare forskjellen mellom avgift betalt før installasjon av måleutstyr, for eksempel i henhold til en sjablonfaktor, og avgift betalt etter at måleutstyr er installert, for perioden fra 1. januar 2007 og frem til måleutstyr er installert. Refusjonssøknad sendes vedkommende tollregion.
 
”Kompetent myndighet” er ansvarlig fagmyndighet innen den enkelte sektor, jf. § 3-19-7.
 
Avgiftsrefusjon for virksomheter som får fastsatt kildespesifikk utslippsfaktor - overgangsordning
(jf. forskriften § 3-19-16)
Bakgrunnen for bestemmelsen er behovet for en overgangsordning for virksomheter som ikke har fått fastsatt kildespesifikk utslippsfaktor etter § 3-19-6 annet ledd innen første avgifts¬innbetaling, og som dermed må beregne avgift etter sjablonfaktor frem til faktoren er på plass.

Overgangsordningen gjelder alle virksomheter, uansett sektor. Søknad om fastsettelse av spesifikk faktor må sendes kompetent myndighet før 1. juli 2007.
Refusjonsbeløpet skal tilsvare forskjellen mellom avgift betalt før fastsettelse av spesifikk faktor, og avgift betalt etter at faktor er på plass, for perioden fra 1. januar 2007 og frem til faktor er fastsatt. Søknad om refusjon sendes vedkommende tollregion.
 
”Kompetent myndighet” er ansvarlig fagmyndighet innen den enkelte sektor, jf. § 3-19-7.
 
Nærmere om registrering og avgiftsterminer
(jf. forskriften § 5-1 bokstav g, § 5-1 bokstav d og § 6-1 tredje ledd)
 
Registrering av avgiftspliktige virksomheter
Som nevnt ovenfor er utslippseier gjort til avgiftspliktig virksomhet innenfor de sektorene som omfattes av avgiftsplikten. Fartøyseier/ rederi, eier av anlegg for landbasert virksomhet, operatør for virksomhet på sokkelen og eier/flyselskap for luftfartøyene skal derfor registrere seg på vanlig måte hos vedkommende tollregion, og følger i utgangspunktet de generelle bestemmelsene om avgiftsforvaltning i særavgiftsforskriften kapittel 5.
Virksomheter som kun har avgiftsfrie utslipp omfattes ikke av registreringsplikten. Eksempler på dette er rederier med fartøy som kun går i direkte utenriks fart.
 
Registreringsadgang – utenlandsk eier av avgiftspliktige fartøy og luftfartøy
Utenlandsk eier av avgiftspliktige fartøy og luftfartøy som ikke har forretningssted eller hjemsted i Norge, pålegges ikke å registrere seg i Norge. Slike virksomheter kan derfor betale avgift ved representant, for sin avgiftspliktige fart i Norge, jf. § 3-19-13 første ledd. Representanten gis adgang til å registrere seg etter § 5-2 bokstav d.
Ved ankomst til Norge skal fører av utenlandsk fartøy og luftfartøy gjøre Tollvesenet oppmerksom på hvilken representant som skal betale avgiften, jf. § 3-19-13 annet ledd. Fartøys- og luftfartøyseier og representanten er solidarisk ansvarlige for avgiften, jf. § 3-19-13 siste ledd.
Registrerte representanter har de samme rettigheter og plikter overfor Tollvesenet som andre registrerte virksomheter.
 
Registreringssted
Registrering skal skje i den tollregionen virksomheten i følge Enhetsregisteret har sitt forretningskontor/hovedkontor.
 
Avgiftsterminer
Registrerte avgiftspliktige virksomheter skal for NOx-avgiftens vedkommende sende avgifts¬oppgave til tollregionen innen den 18. i måneden etter utløpet av det kvartal utslippet fant sted, jf. § 6-1 tredje ledd.
 
En ordning med kvartalsvise avgiftsterminer i stedet for månedlige, som ellers gjelder for de øvrige særavgiftene, vil gi de avgiftspliktige bedre anledning til å fastsette spesifikke utslippsfaktorer innen første avgiftsinnbetaling, som vil være 18. april 2007, samt eventuelt installere renseutstyr og måleutstyr. Flere avgiftspliktige virksomheter gis på denne måten mulighet til å betale avgift basert på et så korrekt grunnlag som mulig, og færre vil ha behov for å søke refusjon. Virksomhetene gis dessuten også bedre mulighet til å etablere og igangsette rutiner for registrering og andre administrative systemer knyttet til avgiften.

 
Avgiftskoder og utfylling av avgiftsoppgave (blankett RD-0007) 
(jf. forskriften kap. 6)
 
Ved deklarering av avgift på utslipp av NOx skal det på avgiftsoppgaven benyttes følgende avgiftstype og avgiftsgrupper:
Nr.
Type
Gruppe
Avgiftsomfang
Enhet
Sats i kroner

14

NX

100

Utslipp fra fiske og fangst

kg

15,00

 

 

200

Utslipp fra skipsfart

kg

15,00

 

 

210

Utslipp fra luftfart

kg

15,00

 

 

220

Utslipp fra jernbanekjøretøy

kg

15,00

 

 

300

Utslipp fra industri

kg

15,00

 

 

400

Utslipp fra petroleumsvirksomhet

kg

15,00

 

 

900

Utslipp fra annen virksomhet

kg

15,00

 
Avgiftstypene skrives alltid i kolonne 13 og avgiftsgruppene i kolonne 14, jf. avgiftsoppgaven.
 
Tilleggskoder:
Avgiftsfri omsetning skal også deklareres på avgiftsoppgaven, men med en tilleggskode fra 00 til 99. For nitrogenoksider (NOx) er det følgende tilleggskoder:
22 Utslipp fra fartøy og luftfartøy som går direkte mellom norsk og utenlandsk havn eller lufthavn
23 Utslipp fra fartøy som brukes til fiske og fangst i fjerne farvann
69 Utslipp fra verneverdige fartøy, museumsjernbaner eller tekniske anlegg og kulturelle kulturminner på museumssektoren. 
 
Fritak:
Alle de nevnte kodene er fritakskoder. Disse skal oppgis i avgiftsoppgavene, ut for riktig avgiftstyper og avgiftsgrupper, med antall enheter, men det skal IKKE beregnes avgift. Det gjøres oppmerksom på at enkelte fritak bare gis etter søknad til tollregionen og kan ikke føres på den terminvise avgiftsoppgaven med tilleggskode. 
 
Renteberegning 
(jf. forskriften § 6-4)
Rentesatsen for avgift som ikke er betalt i rett tid skal være tre prosentenheter over den til enhver tid gjeldende rentesats som er fastsatt i forskrift med hjemmel i forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum. Forsinkelsesrentesatsen vurderes hvert halvår. Gjeldende forsinkelsesrentesats finner på Tollvesenets internettsider.